Betydningsfulle Beethoven

Noen ganger dukker det opp ting i mail-boksen som redder både dagen og uka. Ann Karin Ose er barnehagelærer (og tidligere kulturskolerektor), og sendte oss denne nydelige teksten fra en sterk opplevelse i barnehagen:

«Et utrygt menneske på to år, kroppen full av uro. Redd for så mye, for nye mennesker, nye ting, nye hendelser. Alltid i beredskap, kroppen i helspenn, tør ikke og klarer ikke falle til ro. Vil gjerne være nær, men klarer ikke slappe av selv når hun er på armen og alt tilsynelatende er trygt og godt. Hodet arbeider på høygir hele tiden, musklene i kroppen også.

Jeg tenker ofte på hvordan hun skal klare å utvikle seg og hvordan hun skal klare å lære nye ting når kroppen og hodet er så opptatt med å overleve hele tiden.

Musikkens betydning

Jeg vet hva musikk kan gjøre med mennesker. Jeg vet den kan ha avgjørende betydning, den kan lindre, løsne, roe, gi mening der ting føles meningsløst, gi glede og trøst når man trenger det som mest. Jeg vet dette, jeg har lest om det, jeg har erfart det i mitt arbeid med barn og unge, jeg har kjent det selv.

Men jeg har aldri sett musikk ha slik effekt som på denne lille to-åringen.

Nå er det alvor

Vi er i barnehagen, og jeg setter på Beethovens fiolinkonsert, en av de fineste konsertene som er skrevet. Jeg velger Arktisk Filharmoni sin innspilling med Henning Kraggerud, for nå handler det om mer enn musikk.

Nå handler det om livet, om å nå fram til en liten jente som trenger det som mest – nå er det alvor. For jeg tror barn merker forskjell, de kjenner når ting er ekte. Når alle følelsene er med, når historien fortelles med kjærlighet, når den er sann og meningsfull – slik det er med Henning Kraggerud.

To-åringen reagerer umiddelbart når hun hører musikken, hun kommer mot meg med armene i været. Hun vil opp. Hun vil holdes. Jeg løfter henne opp. Hun tar armene rundt meg og legger hodet på skulderen min. Jeg forventer at hun vil være urolig og ønske å gå ned igjen med en gang, men når jeg har henne i armene mine kjenner jeg noe jeg aldri har kjent før.

Jeg kjenner en kropp som er fullstendig i ro. Jeg kjenner tyngden av henne, hjerteslagene og den rolig pusten. Hun ligger helt stille og lytter. Vi hører de vakreste toner komme ut av høytaleren. 2-åringen blir bergtatt. Fanget. Jeg også. Igjen. Selv om jeg har hørt den utallige ganger før.

All min oppmerksomhet, alle mine tanker, alle mine følelser dreier seg om dette lille mennesket som nå ligger helt avslappet på skulderen min mens Beethoven fyller hele rommet. Jeg har aldri opplevd henne slik. Jeg danser forsiktig til musikken. I 20 minutter ligger hun slik og lytter. Helt og fullstendig i ro. Til noe av det vakreste som finnes. Til mennesker som har funnet veien inn til hjertet hennes.

Jenta er bergtatt – igjen

Når kvelden kommer, tenker jeg mye på denne opplevelsen i barnehagen. Jeg er ganske overbevist om at det er musikken alene som førte til dette, men tenker samtidig at barn liker jo å danse, og de liker at noen stryker dem på ryggen og koser med dem.

Jeg lurer derfor litt på om det samme hadde skjedd uten disse stimuliene. Så da to-åringen morgenen etter kommer og drar i meg og peker og lager lyder som tydelig betyr at hun vil høre musikk, tenker jeg derfor at jeg vil teste ut dette.

Så jeg setter meg helt passiv på en madrass på gulvet, og da hun hører musikken strømme ut av høytaleren, kommer hun bort og setter seg på fanget mitt med en gang.

Hun lener seg inntil meg og jeg kjenner kroppen hennes begynne å slappe av. Etter et par minutt er hun like avslappet som hun var da vi danset dagen før. Men nå rører jeg henne ikke, jeg stryker henne ikke på ryggen, og vi danser ikke. Vi bare sitter der, helt stille. Og jenta er bergtatt igjen.

Kroppen får hvile

Nok en gang blir hun tatt med inn i musikkens verden, nok en gang får hodet og kroppen hennes hvile, nok en gang fylles hun med livgivende toner. Nok en gang knytes det opp knuter og alt får flyte fritt.

Etter 10 minutter kommer det flere nye barn, ett av dem gråter en del da moren sier hadet til henne. Jeg velger derfor å reise meg og løfter jenta opp på armen i tilfelle hun vil høre de resterende 10 minuttene også.

Jeg merker hun reagerer på gråten og aktiviteten, hun ser litt rundt seg og jeg spør om hun vil ned. Nei, svarer hun og legger seg ned på skulderen min.

Hun hører resten av satsen med den samme roen hun har hatt hele tiden, selv om det nå har kommet flere barn og aktiviteten er deretter.

Utenom det vanlige

Arktisk Filharmoni med dirigent Christian Kluxen har gitt oss en innspilling helt utenom det vanlige. De forteller en fullkommen og ekte historie, de berører oss innerst inne.

Henning Kraggerud er en mester i historiefortelling, hans spill er fullt av følelser, han slipper ikke en eneste tone fra seg før han har gitt tonen den meningen den fortjener. Han våger å være ærlig og vise oss hvordan livet virkelig er, han er fullstendig blottet for jåleri.

Og det er derfor han treffer oss så hardt. Meg og den lille to-åringen på armen min.

I dag fikk dette vakre og utrygge mennesket 20 minutters fullkommen hvile, takket være giganten Beethoven som fortsatt gjør underverker 250 år etter han ble født, og en fiolinist som trolig setter livsavgjørende avtrykk slik ingen andre før han har gjort.»

Ann Karin W. Ose