Meny
Jorun Perander på Fjellheisen i Tromsø

Vår fabelaktige bassist Jorun Perander skriver levende og vakkert om jubilanten Beethoven. Foto: Lasse Jangås

Hva er det med Beethoven?

I 2020 er det Beethoven-år, og vi feirer at det er 250 år siden han ble født. Takk og pris! Jeg kan nesten ikke tenke meg noe bedre enn at Beethoven settes ekstra ofte på programmet, for i mitt liv som musiker og lytter lander jeg igjen og igjen på denne konklusjonen: Størst av alt er Beethoven.

Alle kjenner åpningen av hans femte symfoni, Skjebnesymfonien. Alle kjenner hans jublende Ode til gleden, fra den niende symfonien. Når han har laget musikk som det jevne menneske kjenner til 250 år etter han selv ble født, er det ikke til å komme unna at Beethoven er noe helt spesielt.

Han har komponert musikk jeg aldri blir lei av, vel, jeg har i hvert fall ikke blitt det så langt. Og han har komponert masse jeg enda ikke kjenner særlig til. Akkurat det er en veldig deilig tanke!

Men hva er det med Beethoven?

Eksentrisk kultfigur

Som person var nok ikke Beethoven alltid den letteste å forholde seg til. Han ble oppfattet som gretten og oppfarende, og var til stadighet i konflikt med andre.

Han tok stor plass. Han var kompromissløs på mange områder, notorisk sta og full av særegenheter. Han hadde en karismatisk stil med en eksentrisk aura. Kanskje dyrket han frem en kultfigur for å skape sitt eget varemerke?

Pionér og bauta

Han hadde slett ikke noe enkelt liv, og strevde med mangt og meget, både fysisk og humørmessig. Alkoholforbruket hans skal ha vært veldig høyt. Så hvordan er det mulig at en mann som omtales som en bitter rødvinsdranker, klarte å endre kursen til hele den vestlige klassiske musikken?

Han var nemlig virkelig så til de grader forut for sin tid når det gjaldt komposisjon. En pionér, en bauta i musikkhistorien, en av de aller viktigste komponistene av dem alle.

Tok helt av

Han begynte ganske pent og pyntelig med å skrive i den samme stilen som Haydn og Mozart hadde rendyrket, men etter hvert må man kunne si at han rett og slett tok helt av når det gjaldt å utvikle musikken i nye retninger.

Han fremsto som full av selvtillit på det musikalske området, og må ha hatt litt av en ryggrad for å levere de musikalske idéene han kom med. De var til tider ikke i nærheten av det som hadde vært skrevet tidligere, og mottakelsene på de radikale verkene var ofte svært negative. Det er underlig å tenke på i dag.

Alt har en mening

Noe jeg liker ekstremt godt med Beethoven, er den dramatikken, det alvoret og den tyngden som så ofte er til stede i musikken hans. Musikken er voldsomt troverdig, den har en særegen nerve, og hver eneste tone av den dramatiske Beethoven har en mening.

Dramatikken har ikke en lettbent undertone slik som Mozarts, eller er overdreven og utbrodert som Mahlers. Den er rett på sak, den river i kropp og sjel, og er full av en kraft jeg må overlate til musikken hans å beskrive.

La oss begynne med noe av det siste han skrev, urfremført året før han døde, nemlig Grosse Fuge.

– For drøyt!

Grosse Fuge er en enkeltstående sats, opprinnelig skrevet som siste sats av et verk for strykekvartett, men forleggeren mente dette var en for drøy avslutning, og den ellers så sta komponisten lot seg merkelig nok overtale til å skrive en mer spiselig sistesats til strykekvartettverket.

Grosse Fuge ble stående igjen alene, og er et verk full av desperasjon og galskap. Det er skrevet med enorm selvtillit og tiltro til at det han driver med er det rette.

For å være ærlig, syns jeg selv i dag at Grosse Fuge nærmest høres ut som en gal manns verk, og jeg kan knapt forestille meg hvordan samtidens ører må ha oppfattet stykket da det ble fremført.

Enormt radikalt

Selv om det i ettertiden har blitt stående som et av de virkelig geniale stykkene til Beethoven, ble verket dårlig mottatt. Det skulle faktisk gå nesten hundre år etter året tilblivelsen før Grosse Fuge så smått begynte å bli fremført av kvartetter igjen.

Stykket var enormt radikalt, og hadde tekniske vanskeligheter ingen hadde møtt på før. Harmonisk, teknisk, rytmisk, intonasjonsmessig, ja det inneholder utfordringer på de fleste områder både for musikerne og for lytterne.

Jeg klandrer ingen i 1826 for å ha syntes dette hørtes litt merkelig ut, for å si det mildt.

Det mest perfekte musikalske mirakelet som finnes.
(Igor Stravinsky)

Igor Stravinsky sa noe sånt om verket: Grosse Fuge er for meg det mest perfekte musikalske mirakelet som finnes, og er et stykke som vil være nyskapende for alltid. Akkurat det siste der tror jeg han har helt rett i.

Hør stykket i dette YouTube-klippet, gjerne med hodetelefoner for best lytteropplevelse. Her spilles det i arrangement for strykeorkester, og ikke strykekvartett, noe som gir det enda mer punch og kraft.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Den største pianisten i Wien

Beethoven selv var en stor pianovirtuos, antagelig den største pianisten i Wien mens han bodde der. Han var like kjent som pianist som komponist, og var ofte solist i sine egne pianokonserter.

Kritikeren Carl Ludwig Junker beskrev Beethovens spilling på en sånn måte at man kan tenke seg at det ikke bare var innen komposisjon han var en foregangsmann: Beethovens pianospill skiller seg så sterkt fra den vanlige måten å spille piano på, at det virker som om han har staket ut en helt ny retning.

Måneskinnssonaten

Du kjenner kanskje til første sats av Måneskinnssonaten? Men har du hørt tredje sats? Den er en av mine favoritter blant Beethovens klavermusikk. Hør på dette:

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Denne satsen fremføres støtt og stadig uten toner som står i notene, for her er det litt å bite i for en pianist, og lett å tråkke feil. Mitt stalltips er at dette var lekende lett for Beethoven. Han var briljant bak klaveret.

Blir døv

Hvordan er det da å oppleve at den musikken man lever og ånder for blir mer og mer diffus? Å oppleve at frekvens for frekvens dør ut, og at man må hamre hardt, hardt på klaveret for å i det hele tatt få et lydmessig glimt av den musikken man hører i sitt eget hode?

Hvordan kan man takle at det man har basert hele livet sitt på til slutt blir umulig å høre?

Beethoven blir langsomt døv. Tanken på å ta sitt eget liv var sterkt til stede da han innså dette. Det vet vi fordi han i 1802 skrev et brev til sine brødre der han delte disse tankene, men brevet ble aldri sendt.

Han bestemte seg for å likevel leve, og fullføre sitt kall som komponist. Han fortsatte også noen år å opptre som pianist, til tross for problemene det eskalerende hørselstapet medførte.

Spilte uten å høre

I 1814 skulle Beethovens Erkehertug-trio fremføres for første gang, og komponisten selv insisterte på å spille klaverstemmen. Klaveret var skingrende ustemt, men dette hørte ikke Beethoven.

Han dundret til altfor sterkt i de kraftige partiene, og i de svake partiene spilte han så svakt at mange toner ble utelatt. Den voldsomme virtuositeten som hadde vært hans varemerke, var forsvunnet. Fremførelsen ble en katastrofe og det ble hans siste opptreden som pianist. Dette var en stor sorg for ham.

Hva ville skjedd?

Hvordan hadde den sene musikken hans hørtes ut hvis han ikke hadde blitt døv? Det har jeg lurt litt på. Ville han fremdeles skrevet like grenseoverskridende og komponert så annerledes enn samtidas norm?

Fikk døvheten han til å ta sjanser han ellers ikke ville tatt? Eller klarte han kanskje ikke å forestille seg hvor radikalt det faktisk hørtes ut i virkeligheten, det han noterte ned på papiret, som han bare hadde hørt i sitt eget hode?

For det var i stor grad proporsjonalt med et økende hørselstap, at også musikken han skrev ble mer og mer forrykt. Eller, var han rett og slett bare en perfeksjonistisk nybrottsmann uten hemninger, med et genialt sinn? Vel, jeg holder en knapp på det siste.

Humanisten Beethoven

Beethoven var en humanist. Til tross for alle problemene han hadde gjennom store deler av livet sitt, mistet han aldri troen på seg selv og på at menneskene skulle kunne leve fordragelig sammen. Han var en stor tilhenger av verdiene frihet, likhet og brorskap.

Kanskje det er dét som er greia med Beethoven? At han hadde en underliggende tro på menneskeheten gjennom hele livet, til tross for at han virkelig var plaget av et tungt sinn selv? Og kanskje det er dét som gjennomsyrer musikken hans, og som gjør at han treffer meg rett i både hjerte og hjerne?

Kunne ikke la være

Mye av musikken har et underliggende alvor som gjør at jeg så inderlig tror på det komponisten forteller. Han har et sterkt og troverdig budskap. Musikken har et driv som demonstrerer drivet han må ha hatt som komponist.

Han var ikke komponist fordi han kunne være det, han var komponist fordi han ikke kunne la være.

For noen uker siden skulle jeg skrive om Beethovens niende symfoni i en annen sammenheng, og skulle bare høre litt på starten av den. Jeg har hørt på symfonien veldig mye før, selv om det begynner å bli noen år siden. Den er i så måte gammelt nytt.

Kombinasjonen småbarnsliv og orkesterjobb gjør at jeg for tiden lytter mest til musikk jeg må lytte til for å forberede meg i jobbsammenheng. Vel, jeg satte på symfonien, og ble fullstendig grepet, igjen. Det var uaktuelt å skru av, jeg ble bare sittende rett opp og ned på en slitsom pinnestol i en drøy time og lytte fra dårlige datamaskinhøytalere.

Brøl etter fred, forsoning og glede

Beethovens manifest, hans jublende brøl etter fred, forsoning og glede traff meg enda sterkere nå enn før. Humanisten i Beethoven talte til humanisten i meg.

Det er ikke en gud som opphøyes i musikken hans, det er deg og meg. Ansvaret for en verden uten krig og ødeleggelse, der mennesker har respekt for hverandre, ligger hos mennesket, ikke hos en gud. Denne musikken er fremdeles høyaktuell.

Det tilsynelatende utopiske ønsket om at man kan leve sammen som brødre er i dag like sterkt tilstede hos meg, og kanskje deg, som hos Beethoven for over to hundre år siden.

Så i denne tiden, hvor musikken ikke kan fremføres levende, og vi musikere lengter etter å spille sammen for dere som er vårt publikum igjen, så anbefaler jeg dette til både dere og oss: Sett av en liten stund i livet til å høre på Beethovens niende symfoni på full guffe, for eksempel med denne konserten med våre kollegaer i Oslo-Filharmonien:

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Ikke for å overdrive, men jeg tror dette stykket vil rense sjelen din, røske vekk litt gruff, sprøyte inn ekstra vitaminer, og gi deg fornyet tro på menneskeheten.

Dette ER så bra musikk!

Personvern og cookies

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer om dette under våre personvernvilkår. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.