Arktisk Filharmoni består av fantastiske mennesker. Foto: Marthe Mølstre

Orkesterliv – fra innsiden

Les kommunikasjonssjef Lasse Jangås´ personlige tekst om livet i Arktisk Filharmoni.

Foto: Marius Fiskum

Utafor på jobben min står det noen ganger en russer og nyter en med filter når jeg kommer gående om morran, og han smiler alltid til meg et sted inni røykskyen og så siern hei og noe hyggelig på norsk for han er en meget hyggelig mann.

Det veit jeg godt også fordi jeg var hjemme hos ham en gang for ikke lenge sia og da ble jeg behandla som en konge der ute på landet, en halvtimes kjøring fra byen, hvor han og den like snille og like russiske kona bor med bestemora hans. Hun, bestemora altså, hadde stått på kjøkkenet i timesvis og laga en spesialrett fra hjemlandet fordi jeg kom, og det var så varmt og godt i det huset at jeg kunne gått i t-skjorte selv om temperaturen ikke var unormalt høy inne så lenge det var midtvinters ute.

Og der ute på gårdsplassen sto seks biler, de fleste delebiler, for han er mekaniker og dreiv verksted der hjemme i Sibir for noen år sia, pluss en traktor fra 60-tallet, en haug med sykler og et par snøfresere og en traktor til, og i tillegg holdern på å restaurere det gamle huset de har kjøpt og det blir ikke ferdig på ganske lenge for å si det forsiktig, det kunne jeg sjøl se da jeg var der, at det blir mange år til han blir ferdig med det prosjektet, for foreløpig er han bare ferdig med yttergangen og byttinga av huntonitplatene på sørveggen. Men han smiler alltid. Når han er sammen med andre og når jeg treffern om morran med den siggen, og alltid siern hei og noe mer som er hyggelig.

Og når jeg går inn på jobben og tar heisen opp mot kontoret hender det ikke så reint sjelden at jeg treffer en meget hyggelig mann til, en som til alt overmål er like glad i Liverpool som jeg er og da snakker vi alltid om den siste kampen og om den neste og noen ganger om den neste etter der igjen hvis den er viktig nok og det er den jo som regel for nå plutselig er Liverpool et topplag igjen, og vi er alltid enig om taktikken og hvem som er i form og hvem som bør spille, hvem som burde hviles til de enda viktigere kampene og Klopp såklart, og så ender det nesten alltid i at vi sier et «lykke til» til hverandre for det er jo så mange kamper hele tida at det nesten alltid er noe å si lykke til for.

Han kan jo forresten ta heisen med god samvittighet. Det er ikke det. Han løper nemlig mange mil hver uke og jeg kjenner nok ikke mange som er i så god form som han, så han trenger ikke ta trappene som jeg antakelig burde, men på den annen side; da hadde jeg jo ikke fått med meg den praten med ham som jeg så gjerne vil ha og syns jeg trenger, for det er så nervøst å være Liverpool-supporter akkurat i disse dager og egentlig alltid, så det er godt å ta heisen når han er der også.

Og når jeg kommer inn på kontoret møtes jeg av så mange smil og gomorn og fine folk at hvis dagen av en eller annen grunn har starta litt bratt, så er det glemt der og da, bare av synet av nettopp de folka. Og ganske så ofte kommer det da inn ei lita dame fra Japan, hun er svært vakker på alle slags vis og kommer bærende på et brett med reine kaffekopper som hun har vaska opp for oss som jobber på kontoret hvor hun ikke jobber sjøl og som vi av en eller annen grunn ikke har rukket å vaske opp på egen hånd, noe vi jo absolutt burde klart.

Henne har jeg ikke vært hjemme hos, men jeg har besøkt hjemlandet hennes og der var mitt klare inntrykk at veldig mange var sånn som hu, altså like snille, høflige og fulle av respekt for andre, og jeg pleier å bli litt skamfull da når hun kommer med de koppene, for det er ikke hennes jobb i det hele tatt å vaske opp etter oss, men jeg blir jo samtidig både takknemlig og imponert og ganske mye sånn at jeg også får lyst til å gjøre noe bra for de andre.

De har noe felles alle disse tre; Oganes, Brynjar og Yuko, og sikkert flere ting også, ikke bare det at jeg liker dem alle så godt:

De er førstefiolinistene i Arktisk Filharmoni, konsertmesterne i orkesteret jeg jobber for, altså musikere på et enormt nivå, og så er de arbeidskolleger, mine også i høyeste grad, sjøl om jeg ikke spiller musikk på noe nivå å snakke om i det hele tatt, for de har skjønt alt det med ansvaret, at vi er sammen om dette og at vi ikke blir bedre om noen føler seg bedre enn andre eller viktigere. Med andre ord; betydninga av at alle bidrar med sitt.

Med respekt og ydmykhet og det å gå foran klarer de i hvert fall å gi meg og de andre følelsen av at alle vi er like mye verdt, for sånn må det sjølsagt være for at folk skal ha det bra på jobb og ellers og for at flokken skal trives og fungere på sitt beste for alle, også for publikum som kommer på konsertene der disse tre og alle de andre i orkesteret på så imponerende vis får demonstrert sine ekstreme ferdigheter. For som alle veit så henger jo alt sammen med alt, alle sammen med alle.

Og jeg kunne fortsatt sånn, skrevet om dem alle sammen på jobben min, musikerne og de andre både i Bodø og Tromsø, for de er akkurat sånn de også, med respekten, betydninga hver enkelt har og det å se de andre på gode og mindre gode dager.

De har sine historier og lever sine liv og kommer fra sine ulike steder, og forskjelligheten de har med seg i bagasjen er flokkens gull, pur rikdom, for de er alle hver sin bok og antakelig flere, og det er ingen som jobber der som jeg ikke kunne skrevet bare fint om, ikke en eneste, og det er så mye å ta av, så mye å dele om den gjengen som ikke bare har skjønt at alle sitter med ansvaret, men som tar det.

 

PS! Teksten har tidligere vært publisert på Lasse Jangås´ Facebook-side.

Personvern og cookies

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer om dette under våre personvernvilkår. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.