Kjøper du en billett til denne forestillingen, kan du få en billett på kjøpet – for at du skal kunne ta med en venn som trenger det. Ordningen er støttet av: |
Det var et stjerneøyeblikk jeg aldri vil glemme! Slik omtaler kammerorkesterets kunstneriske leder Henning Kraggerud sitt første møte med kveldens solist Eric Lu. Kraggerud var jurymedlem i Leeds Internasjonale Pianokonkurranse i 2018, der Lu vant førsteprisen.
Jeg husker han spilte Chopin, da sto tiden helt stille i konkurransen. Det var ren magi! Vi var smarte og inviterte han hit til Tromsø nesten med én gang. Nå gjør han en gigantisk karriere, og spiller på de mest berømte scener i verden, fortsetter Kraggerud.
Klaverets poet
Et ord som går igjen i omtaler av klaverspillet til unge, amerikanske Eric Lu, er ordet poetisk. Lu briljerer i alle uttrykk bak klaveret, men det som alle snakker om er atmosfæren som oppstår når han spiller de svake og de lyriske partiene, og all poesien han klarer å formidle i det han spiller.
I konsertsaler over hele verden skaper han magiske øyeblikk der man kan høre en knappenål falle, og publikum bergtas fullstendig, slik at de opplever at de er på verdens mest intime konsert selv om de sitter i en konsertsal med tusen seter.
Det elegante, naturlige spillet og melodiene han får frem på krystallklart vis, begeistrer overalt. En anmelder skrev for noen år siden at å oppleve en kunstnerisk dybde som dette er sjeldent hos pianister i alle aldre, men å finne det hos en tjueåring er ganske enkelt forbløffende.
Melankolsk skjønnhet
Den langsomme satsen fra Antonin Dvořáks (1841-1904) Pianokvintett nr 2 er en nytelse fra ende til annen. Så intens, varm og inderlig. Beskrivende i tonespråket, der den starter innadvendt med temaet i piano, så bratsj og fiolin, før den eskalerer i uttrykket. Hele tiden beholder musikken en lengsel og en intensitet som Dvořák er ekspert på å formidle. Mellom flere varianter av det melankolske hovedtemaet, hører vi muntre mellomspill som bryter opp uttrykket. Satsen har tittelen Dumka, som også er navnet på en musikkform fra folkemusikken som veksler mellom ulike temaer og uttrykk av forskjellig karakter, og som Dvořák for alvor dro med seg inn i den klassiske musikken.
Pianistenes komponist
Frédéric Chopin (1810-1849) var en komponist som levde og åndet for klaveret, ja, hele livet hans var fylt av klaver. Han spilte det, underviste det og komponerte for det. Han var selv en svært virtuos pianist, og er en av de absolutt mest innflytelsesrike komponistene for dette instrumentet på attenhundretallet.
Polske Chopin skrev kveldens klaverkonsert som 19-årig student. Klaverkonsert nummer to var faktisk den første av to klaverkonserter han skrev, men den ble utgitt sist. Klaverkonsertene fungerte nærmest som visittkort for den unge musikeren, og gjorde slik at han kunne bli eksponert som både musiker og komponist på én og samme konsert. Premieren var i Warsawa, og var en så stor suksess at det måtte settes opp en ny konsert bare dager senere. Chopin fikk med dette en pangstart på sin kommersielle pianistkarriere.
Andresatsen er ifølge han selv inspirert av hans første seriøse kjærlighetsopplevelse, da han ble dypt forelsket i sopranen Konstancja Gladkowska. Ingen kan beskylde Chopin for å være rett på sak, for i et brev til en venn uttaler han at nå har det gått seks måneder, og enda har jeg ikke vekslet et eneste ord med henne. Han fortalte at han komponerte denne satsen med henne i tankene. Vel, ufullendt kjærlighet viser seg tydeligvis å være et effektfullt bakteppe for komponering, for satsen er kanskje en av Chopins aller nydeligste komposisjoner.
Det sies at mens andre komponister skrev for klaver, skrev Chopin for pianister. Han satt virkelig sin sterke signatur på selve klaverdelen av klaverkonserten, her er det lyriske melodier og ornamenter som ingen andre kunne skrevet, mens orkesterdelen av klaverkonserten er, tja, kan vi kalle den høyst ordinær? Chopin hadde studert orkestrering, men han fikk antagelig hjelp av andre til selve orkestreringen. Orkesterdelen er både funksjonell og fin, men la oss være ærlige: Det er helt tydelig at det er klaveret som skal skinne i dette verket. Ja, faktisk som i alle andre verker Chopin skrev, for alle komposisjonene hans inneholder klaver, og de aller fleste er for solo klaver.
Banebrytende og udødelig kammermusikk
Beethoven (1770-1827) skrev tre strykekvartetter som har fått tilnavnet Razumovsky, og her får du høre tredje sats fra den første kvartetten, i en versjon for strykeorkester. Dette er mektige saker, både i uttrykk, stil og omfang. Stykket er skrevet i Beethovens radikale stilperiode, som begynte med Eroica-symfonien i 1803. Det er enormt teknisk krevende i forhold til hans tidligere kammermusikkverker, og stilmessig beveger Beethoven seg inn i et landskap ingen hadde vært i før ham. Dristigheten i form, tonalitet og struktur setter nye standarder for kammermusikk, og dramatikken og intensiteten er så sterkt tilstede at det er vanskelig å ikke bli grepet av all affekt verket uttrykker.
Det var Grev Razumovsky, en russisk diplomat og amatørmusiker i Wien, som bestilte tre strykekvartetter av Beethoven. På denne tiden var det vanlig at musikk ble fremført ved at amatører og profesjonelle spilte sammen, og kvartettrepertoaret var såpass teknisk overkommelig at man ikke trengte så mange øvelser sammen før konsertene.
De tre Razumovsky-kvartettene i 1806 markerte en ny æra i kvartettlitteraturen. Bestillingen innebar nemlig at disse skulle fremføres av grevens private strykekvartett, som regnes for å være verdens første profesjonelle strykekvartett.
Vantro og skepsis
De nye stykkene inneholdt tekniske utfordringer av så høy vanskelighetsgrad at de krevde lang og dedikert prøvetid for at musikken skulle bli konsertklar. Komplekse, synkrone løp spilt på to eller flere instrumenter samtidig, polyrytmikk, og utfordrende harmonikk stilte svært høye krav til utøverne.
Som kjent kan nye idéer trenge tid for å bli omfavnet, og ingen andre verker av Beethoven har fått mer negativ mottakelse enn Razumovsky-kvartettene. Både publikum og musikere reagerte med vantro og skepsis, og da en fiolinist var modig nok til å erklære i Beethovens nærvær at dette rett og slett ikke var musikk, svarte en selvsikker komponist: Oh, it is not for you, but for a later age.
Selv med denne evnen til å forestille seg fremtida, og tryggheten Beethoven hadde på sin egen kunstneriske integritet, så kunne han umulig ha sett for seg den voldsomme betydningen han fremdeles skulle komme til å ha for oss mennesker og vårt musikkliv i dag, et kvart årtusen etter han selv ble født.
