I en alder av 29 år ble Guy Braunstein ansatt som konsertmester i Berliner Philharmoniker og ble med det den yngste konsertmesteren i det verdensberømte orkesterets historie. Allerede før denne ansettelsen hadde han en stor internasjonal karriere som kammermusiker og solist, og hadde samarbeidet med stjerner som Daniel Barenboim og Sir Simon Rattle, bare for å nevne to. Etter 13 år som konsertmester i Berlin forlot Braunstein orkesteret for igjen å satse fullt ut på karrieren som solist, kammermusiker og etter hvert også dirigent. Når han nå kommer til Bodø, får vi møte ham som både orkesterleder og solist.
Braunstein spiller på en svært sjelden fiolin, bygget av Francesco Roggieri i 1679.
Gili Schwarzman er en internasjonalt anerkjent fløytesolist og kammermusiker. I tillegg til å spille konserter i store deler av verden, har hun også vunnet en solistkonkurranse. Hos oss er hun solist i Bachs Orkestersuite nr. 2.
Camille Saint-Saëns – Havanaise
Åpningsverket på konserten er en klassiker i repertoaret for fiolin og orkester. Det ble skrevet til den cubanske fiolinvirtuosen Rafael Diaz Albertini, og tidvis kan vi på en elegant måte høre den cubanske habanera-rytmen bakt inn i verket. Stykket ble brukt som hovedtema i filmen Den niende porten av Roman Polanski fra 1999.
Bach – Orkestersuite Nr. 2
Johann Sebastian Bach er for mange aller mest forbundet med kirkemusikk, men skrev også mye verdslig musikk. Han ledet i en årrekke konsertserien Bachische Collegium Musicum, med tilhold i det Zimmermanske kaffehuset i Leipzig. Man antar at han til sammen satte opp over fem hundre totimers program med musikk og gjestende musikere, og Orkestersuite nr. 2 er trolig tiltenkt brukt i denne konsertserien.
Brahms – Serenade Nr. 1
Stor respekt og ærefrykt for Beethoven gjorde at Brahms ikke ferdigstilte sin første symfoni før i 1876. Den var påbegynt i 1855.
I sine yngre år satset han på et lettere serenadeformat når han skulle skrive orkestermusikk og Serenade nr. 1 er skrevet i 1858 da Brahms var 25 år.
I denne første serenaden kjenner vi likevel igjen mange elementer fra symfoniformatet. Til tross for at den er lettere i stilen, må vi kanskje kunne si at den er litt atypisk Brahms´ senere stil.
Hans første serenade ble skrevet ut i flere ensembleformater, og senere tilpasset fullt orkester. Brahms ødela etter hvert partiturene til de tidlige kammerversjonene av stykket, derfor er det en rekonstruksjon av disse vi får på denne konserten, en utgave for 10 musikere.
