Det siste året har vi alle blitt vant til endringer på kort varsel, også hos oss i Arktisk Filharmoni. Som følge av innreiseforbudet til Norge er konsertens opprinnelige dirigent Christian Kluxen og solist Andreas Brantelid forhindret fra å komme til oss.
Anna Hartmann
Heldigvis kan vi by på glimrende erstattere i begge rollene – Kluxens faste assistentdirigent hos oss, Anna Hartmann overtar dirigentpodiet, og som cellosolist får vi høre det norske stjerneskuddet Sandra Lied Haga.
En internasjonal stjerne
Sandra Lied Haga
Sandra Lied Haga begynte å spille cello bare tre år gammel, og hun er den yngste som er tatt inn ved Barratt Dues Musikkinstitutt. 12 år gammel debuterte hun i Wigmore Hall, etterfulgt av studier ved Razumovsky Academy i London, samt 6 år med Truls Mørk som lærer. I 2017 mottok Sandra ‘De Unges Lindeman-pris’, og nylig ble hun tildelt Equinors prestisjtunge Talentstipend.
Sandra er allerede en internasjonal stjerne vi lenge har hatt lyst til å spille med henne, og nå dukket det altså opp en mulighet.
– Jeg har hørt så mye positivt om Arktisk Filharmoni, og vært fascinert av hvordan orkesteret har vokst frem i disse spektakulære omgivelsene. Jeg har fått inntrykk av at dere står for et helt spesielt engasjement, og friskheten, ungdommeligheten og kreativiteten deres er akkurat det musikkverden trenger. Dette er noe jeg også setter høyt, og som passer godt i en konsert som Haydn C dur! sier hun.
Elsker Nord-Norge
Helt fremmed for Nord-Norge er hun imidlertid ikke.
– Jeg har vært i Nord-Norge fire ganger tidligere. Første gang var på konsert-turnè i Finnmark (med fantastisk hundesledekjøring over Finnmarksvidda som belønning!). Andre gang spilte jeg i det (den gang – januar 2015) nyåpnede Stormen Konserthus i Bodø – klaverkvartett og klavertrio med Leif Ove Andsnes. En virkelig stor opplevelse! sier hun.
– De to andre gangene var jeg i Lofoten, uten celloen. Lofoten-turen fra sommeren 2020 kommer opp i så og si alle samtaler jeg har, rett og slett fordi det var de ni mest perfekte og overjordiske dagene jeg noensinne har opplevd. Sammen med min beste venninne løp jeg opp 2-3 fjelltopper om dagen, hoppet i det arktiske havet ved hver eneste mulige anledning, fra de fineste klippene vi kunne finne, og fjellklatret for første gang. Vi solte oss bokstavelig talt i midnattsolen, fordi vi hadde 25 grader og sol hver dag på turen. Nord-Norge er for meg det vakreste og mest fantastiske vi har her på jorden, og jeg er så takknemlig for å kunne oppleve, finne inspirasjon og bli forfrisket i Norges største perle. Det blir fantastisk å komme til Tromsø, og å få spille vakker musikk i de fantastiske omgivelsene.
Den tapte konserten
Ikke minst gleder hun seg til å spille nettopp denne konserten med orkesteret vårt.
– Haydn cellokonsert i C-dur er en nydelig, melodiøs og sjarmerende cellokonsert, uten et eneste dødpunkt. 1. sats er flott og kraftfull, med vakre linjer innimellom. 2. sats er klassisk rolig og vakker, og 3. sats svært virtuos og gøy. Dette er en utadvendt konsert som jeg tror går rett hjem hos de fleste. Og den blir ekstra fin med Henning Kraggeruds kadenser, som i mine øyne «gjør» hele konserten, selvom den allerede er så fin i seg selv.
Rundt 200 år skulle det gå før Joseph Haydns (1732-1809) Cellokonsert i C-dur ble utgitt for første gang. Denne var lenge ansett som tapt, for selv om Haydn selv førte nøye oversikt over alt kan komponerte, og katalogen hans bestemt inneholdt en cellokonsert i C-dur fra 1760-tallet, fantes det ingen noter.
Men så, i 1961, gravde en musikkforsker på Nasjonalbiblioteket i Praha gjennom noen gamle dokumenter fra et slott i en knøttliten landsby i Tsjekkia. Der dukket det opp fragmenter av en cellokonsert, og temaet i solostemmen stemte med det som Haydn selv hadde notert ned i katalogene sine. Brikker falt på plass, solostemmen og orkesternotene ble rekonstruert, og stykket ble raskt et av Haydns mest populære verker, og også en av de mest fremførte cellokonsertene, uavhengig av tidsepoke.
Det er lett å skjønne hvorfor konserten faller i smak. Etter orkesterinnledninga, starter solisten med en varm, bred akkord i rikt leie på celloen, og fortsetter med livlig kommunikasjon mellom solist og orkester. Solisten får virkelig vist seg frem teknisk, og Haydn viser frem celloen som det fantastiske soloinstrumentet det er, skrevet i en tid der cello nesten bare ble brukt til akkompagnement. Andresatsen er en vakker, majestetisk adagio, som setter en himmelsk stemning, før sistesatsen bryter løs. Her skal solisten virkelig ha fingrene med seg! Dette er nærmest en oppvisning i hva som er mulig å gjøre på en cello, og er skikkelig heftige saker!
