Kluxen med stjernecellist Andreas Brantelid

Haydns cellokonsert nr.1

Arktisk Filharmoni har fått en ny nær venn. Cellisten Andreas Brantelid gjør virkeligheten magisk når han er på podiet, og hans forrige besøk utløste spontan stående applaus både i Bodø og Tromsø.

Se info, datoer & billetter

Musikerne elsker å spille med han, blant annet fordi han har en befriende kammermusikalsk måte å spille selv krevende solistkonserter på. Han inkluderer alle på podiet i spillet og musiseringen. Det virker som om han er født med en cello i armene, han spiller på en måte som gir både de i salen og de på scenen gåsehud, og det er ikke uten grunn at vi nå inviterer han tilbake for tredje gang på kort tid. Han er rett og slett et unikum vi bare elsker å jobbe med!

Brantelid er solist på intet mindre enn to verk denne konserten, både Max Bruchs Kol Nidrei og Joseph Haydns Cellokonsert i C-dur.

Inderlige melodier

Kol Nidrei er et ofte fremført stykke, skrevet av tyskeren Max Bruch (1838-1920). Populariteten til stykket man godt forstå, for hva er det egentlig å ikke like i dette stykket? Her er en varm, rik celloklang sammen med et nydelig orkesterakkompagnement, og med inderlige melodier som komponisten lånte fra den jødiske kulturen. Stykket tar utgangspunkt i en populær melodi som synges på den jødiske forsoningsdagen Yom Kippur, nemlig Kol Nidrei (alle løfter), fortsetter med en annen jødisk melodi, og det hele pakkes inn i Bruchs høyromantiske tonespråk.

Bruchs suksess med stykket Kol Nidrei gjorde at han ble misoppfattet som en jødisk komponist, og faktisk ble musikken hans forbudt å fremføre i årene 1933-1945, da Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti regjerte i Tyskland. Men Bruch var slett ikke jødisk, han var protestantisk kristen, og hadde lært melodiene å kjenne gjennom sitt bekjentskap med en jødisk familie. Både han og hans publikum ble truffet sterkt av skjønnheten ved disse melodiene, uavhengig av religion.

I dag er Kol Nidrei en av de ytterst få, men svært populære, komposisjonene til Bruch som fremdeles spilles. Mens hans første fiolinkonsert er en av de mest spilte fiolinkonsertene i verden, blir de fleste av de over 200 andre verkene han skrev aldri fremført

Den tapte konserten

Rundt 200 år skulle det gå før Joseph Haydns (1732-1809) Cellokonsert i C-dur ble utgitt for første gang. Denne var lenge ansett som tapt, for selv om Haydn selv førte nøye oversikt over alt kan komponerte, og katalogen hans bestemt inneholdt en cellokonsert i C-dur fra 1760-tallet, fantes det ingen noter.

Men så, i 1961, gravde en musikkforsker på Nasjonalbiblioteket i Praha gjennom noen gamle dokumenter fra et slott i en knøttliten landsby i Tsjekkia. Der dukket det opp fragmenter av en cellokonsert, og temaet i solostemmen stemte med det som Haydn selv hadde notert ned i katalogene sine. Brikker falt på plass, solostemmen og orkesternotene ble rekonstruert, og stykket ble raskt et av Haydns mest populære verker, og også en av de mest fremførte cellokonsertene, uavhengig av tidsepoke.

Det er lett å skjønne hvorfor konserten faller i smak. Etter orkesterinnledninga, starter solisten med en varm, bred akkord i rikt leie på celloen, og fortsetter med livlig kommunikasjon mellom solist og orkester. Solisten får virkelig vist seg frem teknisk, og Haydn viser frem celloen som det fantastiske soloinstrumentet det er, skrevet i en tid der cello nesten bare ble brukt til akkompagnement. Andresatsen er en vakker, majestetisk adagio, som setter en himmelsk stemning, før sistesatsen bryter løs. Her skal solisten virkelig ha fingrene med seg! Dette er nærmest en oppvisning i hva som er mulig å gjøre på en cello, og er skikkelig heftige saker!

Mirakelet

Visste du at østerrikske Haydns enorme popularitet i London faktisk reddet liv? Mirakelet som øyensynlig skal ha skjedd under en oppføring av Haydns musikk, gav tilnavnet til en av London-symfoniene som Arktisk Filharmoni spiller på kveldens konsert.

Haydn nøt stor suksess i London, der han oppholdt seg i to produktive og inspirerende perioder av livet, og den historisk omtalte mirakelkonserten var annonsert med at Haydn selv skulle dirigere sin nyeste symfoni fra klaveret.

Da Haydn kom ut på scenen og satte seg bak klaveret, forlot publikum setene de satt på, og stimlet sammen foran scenen for å kunne se den populære komponisten bedre. Setene midt i salen ble da stående tomme. Det varte bare et kort øyeblikk, for plutselig løsnet en diger lysekrone fra taket, og dundret ned på de tomme setene! Da kaoset hadde lagt seg, og det gikk opp for de tilstedeværende at mange rett og slett hadde unnsluppet døden, begynte folk å rope mirakel, mirakel! Bare noen få personer fikk mindre skader og det ble anslått at 30 liv som ble spart denne dagen.

Så skulle man jo da tro at det var Haydns symfoni nr 96, med tilnavnet Mirakelet som ble fremført denne dramatiske dagen. Men neida, senere undersøkelser har vist at det antagelig var symfoni nr 102 som ble spilt. Historikere har ikke alltid hatt en lett jobb med å skaffe oversikt over hvilke symfonier som ble fremført når i London, for ofte omtalte datidens aviser musikken som ble spilt som «nok et fantastisk verk av Haydn». Tilnavnet Mirakelet ble likevel hengende ved symfoni nr 96.

Symfonien er munter, leken og spretten, skrevet av en komponist som visste at han skrev for et sultent London-publikum som digget han. Musikken har glimt i øyet, og har en finale som nærmest bobler over. En lekker symfoni fra en Haydn i storform!

Personvern og cookies

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer om dette under våre personvernvilkår. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.