med Anna Hartmann og Sandra Lied Haga

Haydns cellokonsert nr.1

En superpopulær cellokonsert som var tapt i over 200 år og en norsk solist med internasjonal stjernestatus. Det er noe av det du kan glede deg til denne kvelden.

Se info, datoer & billetter

Det siste året har vi alle blitt vant til endringer på kort varsel, også hos oss i Arktisk Filharmoni. Som følge av innreiseforbudet til Norge er konsertens opprinnelige dirigent Christian Kluxen og solist Andreas Brantelid forhindret fra å komme til oss.

Anna Hartmann

Heldigvis kan vi by på glimrende erstattere i begge rollene – Kluxens faste assistentdirigent hos oss, Anna Hartmann overtar dirigentpodiet, og som cellosolist får vi høre det norske stjerneskuddet Sandra Lied Haga.

En internasjonal stjerne

Sandra Lied Haga

Sandra Lied Haga begynte å spille cello bare tre år gammel, og hun er den yngste som er tatt inn ved Barratt Dues Musikkinstitutt. 12 år gammel debuterte hun i Wigmore Hall, etterfulgt av studier ved Razumovsky Academy i London, samt 6 år med Truls Mørk som lærer. I 2017 mottok Sandra ‘De Unges  Lindeman-pris’, og nylig ble hun tildelt Equinors prestisjtunge Talentstipend.

Sandra er allerede en internasjonal stjerne vi lenge har hatt lyst til å spille med henne, og nå dukket det altså opp en mulighet.

– Jeg har hørt så mye positivt om Arktisk Filharmoni, og vært fascinert av hvordan orkesteret har vokst frem i disse spektakulære omgivelsene. Jeg har fått inntrykk av at dere står for et helt spesielt engasjement, og friskheten, ungdommeligheten og kreativiteten deres er akkurat det musikkverden trenger. Dette er noe jeg også setter høyt, og som passer godt i en konsert som Haydn C dur! sier hun.

Elsker Nord-Norge

Helt fremmed for Nord-Norge er hun imidlertid ikke.

– Jeg har vært i Nord-Norge fire ganger tidligere. Første gang var på konsert-turnè i Finnmark (med fantastisk hundesledekjøring over Finnmarksvidda som belønning!). Andre gang spilte jeg i det (den gang – januar 2015) nyåpnede Stormen Konserthus i Bodø – klaverkvartett og klavertrio med Leif Ove Andsnes. En virkelig stor opplevelse! sier hun.

– De to andre gangene var jeg i Lofoten, uten celloen. Lofoten-turen fra sommeren 2020 kommer opp i så og si alle samtaler jeg har, rett og slett fordi det var de ni mest perfekte og overjordiske dagene jeg noensinne har opplevd. Sammen med min beste venninne løp jeg opp 2-3 fjelltopper om dagen, hoppet i det arktiske havet ved hver eneste mulige anledning, fra de fineste klippene vi kunne finne, og fjellklatret for første gang. Vi solte oss bokstavelig talt i midnattsolen, fordi vi hadde 25 grader og sol hver dag på turen. Nord-Norge er for meg det vakreste og mest fantastiske vi har her på jorden, og jeg er så takknemlig for å kunne oppleve, finne inspirasjon og bli forfrisket i Norges største perle. Det blir fantastisk å komme til Tromsø, og å få spille vakker musikk i de fantastiske omgivelsene.

Den tapte konserten

Ikke minst gleder hun seg til å spille nettopp denne konserten med orkesteret vårt.

– Haydn cellokonsert i C-dur er en nydelig, melodiøs og sjarmerende cellokonsert, uten et eneste dødpunkt. 1. sats er flott og kraftfull, med vakre linjer innimellom. 2. sats er klassisk rolig og vakker, og 3. sats svært virtuos og gøy. Dette er en utadvendt konsert som jeg tror går rett hjem hos de fleste. Og den blir ekstra fin med Henning Kraggeruds kadenser, som i mine øyne «gjør» hele konserten, selvom den allerede er så fin i seg selv.

Rundt 200 år skulle det gå før Joseph Haydns (1732-1809) Cellokonsert i C-dur ble utgitt for første gang. Denne var lenge ansett som tapt, for selv om Haydn selv førte nøye oversikt over alt kan komponerte, og katalogen hans bestemt inneholdt en cellokonsert i C-dur fra 1760-tallet, fantes det ingen noter.

Men så, i 1961, gravde en musikkforsker på Nasjonalbiblioteket i Praha gjennom noen gamle dokumenter fra et slott i en knøttliten landsby i Tsjekkia. Der dukket det opp fragmenter av en cellokonsert, og temaet i solostemmen stemte med det som Haydn selv hadde notert ned i katalogene sine. Brikker falt på plass, solostemmen og orkesternotene ble rekonstruert, og stykket ble raskt et av Haydns mest populære verker, og også en av de mest fremførte cellokonsertene, uavhengig av tidsepoke.

Det er lett å skjønne hvorfor konserten faller i smak. Etter orkesterinnledninga, starter solisten med en varm, bred akkord i rikt leie på celloen, og fortsetter med livlig kommunikasjon mellom solist og orkester. Solisten får virkelig vist seg frem teknisk, og Haydn viser frem celloen som det fantastiske soloinstrumentet det er, skrevet i en tid der cello nesten bare ble brukt til akkompagnement. Andresatsen er en vakker, majestetisk adagio, som setter en himmelsk stemning, før sistesatsen bryter løs. Her skal solisten virkelig ha fingrene med seg! Dette er nærmest en oppvisning i hva som er mulig å gjøre på en cello, og er skikkelig heftige saker!

Mirakelet

Visste du at østerrikske Haydns enorme popularitet i London faktisk reddet liv? Mirakelet som øyensynlig skal ha skjedd under en oppføring av Haydns musikk, gav tilnavnet til en av London-symfoniene som Arktisk Filharmoni spiller på kveldens konsert.

Haydn nøt stor suksess i London, der han oppholdt seg i to produktive og inspirerende perioder av livet, og den historisk omtalte mirakelkonserten var annonsert med at Haydn selv skulle dirigere sin nyeste symfoni fra klaveret.

Da Haydn kom ut på scenen og satte seg bak klaveret, forlot publikum setene de satt på, og stimlet sammen foran scenen for å kunne se den populære komponisten bedre. Setene midt i salen ble da stående tomme. Det varte bare et kort øyeblikk, for plutselig løsnet en diger lysekrone fra taket, og dundret ned på de tomme setene! Da kaoset hadde lagt seg, og det gikk opp for de tilstedeværende at mange rett og slett hadde unnsluppet døden, begynte folk å rope mirakel, mirakel! Bare noen få personer fikk mindre skader og det ble anslått at 30 liv som ble spart denne dagen.

Så skulle man jo da tro at det var Haydns symfoni nr 96, med tilnavnet Mirakelet som ble fremført denne dramatiske dagen. Men neida, senere undersøkelser har vist at det antagelig var symfoni nr 102 som ble spilt. Historikere har ikke alltid hatt en lett jobb med å skaffe oversikt over hvilke symfonier som ble fremført når i London, for ofte omtalte datidens aviser musikken som ble spilt som «nok et fantastisk verk av Haydn». Tilnavnet Mirakelet ble likevel hengende ved symfoni nr 96.

Symfonien er munter, leken og spretten, skrevet av en komponist som visste at han skrev for et sultent London-publikum som digget han. Musikken har glimt i øyet, og har en finale som nærmest bobler over. En lekker symfoni fra en Haydn i storform!

Personvern og cookies

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer om dette under våre personvernvilkår. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.