Tora Augestad, som har sin utdanning fra Norges Musikkhøgskole i Oslo og Kungliga Musikhøgskolan i Stockholm, har gitt ut flere plater med sitt ensemble Music for a While, og har deltatt på en lang rekke album med artister som Ketil Bjørnstad, Jan Eggum og Det Norske Solistkor, for å nevne noen.
Kjøper du en billett til denne forestillingen, kan du få en billett på kjøpet – Ordningen er støttet av: |
Ettertraktet solist
Tora Augestad. Foto: Thomas Olsen
Sin scenedebut fikk hun med hovedrollen i musikalen Annie i 1994, og etter utdanningen i Oslo og Stockholm har hun har vært en svært ettertraktet solist, både her hjemme og internasjonalt.
Augestad har en master i kabaretsang, og fokuserer mye på jazz, musikkteater, moderne musikk og kabaret.
I kveld får vi høre henne tolke og formidle musikk av Händel, Purcell og John Eccles.
«Tora Augestad er mye mer enn en akademisk flink sanger. Hun lever og lider gjennom sangene sine, og tar stemmen sin og de dramatiske evnene til det maksimale.»
– Konsertanmeldelse i avisen Mitteldeutsche Zeitung
Levende legende
Spillende leder i kveld er den levende legenden Terje Tønnesen, som vi er svært stolte av å ha med oss igjen, etter en fantastisk konsert i Grønnåsen kirke i Tromsø i 2021.
Tønnesen var konsertmester og kunstnerisk leder for Det Norske Kammerorkester fra 1977-2021 og var 1. konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester fra 1983 til 2020. I 2015 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.
Denne kvelden skal han lede orkesteret under Sjostakovitsj´ Kammersymfoni. Verket er det mest avholdte av alle Sjostakovitsj ́s kvartetter, og det ble senere arrangert for kammerorkester og omdøpt til Kammersymfoni i c-moll. I tillegg får du høre Don Quixote Suite av George Philipp Telemann.
Sjostakovitsj brukte bare tre dager på å komponere sin Strykekvartett nr. 8 i 1960, under en reise til Dresden.
Verket er det mest avholdte av alle Sjostakovitsj ́s kvartetter, og det ble senere arrangert for kammerorkester og omdøpt til Kammersymfoni i c-moll.
Storslått drama og dyp tragedie
Verket er en reise i storslått drama og dyp tragedie. Opprinnelig ble det skrevet til en film om den allierte bombingen av Dresden i 1945, men i stor grad er verket inspirert av Sjostakovitsj ́ egne problemer og tragedier.
Ikke bare var savnet av hans første kone stort, han begynte også å få problemer med å bevege sin høyre arm – et mareritt for enhver pianist.
I tillegg følte han at han hadde mistet sin integritet ved å melde seg inn i kommunistpartiet samme år, en handling han alltid hadde sverget på å unngå.
Skrevet med «hjertets blod»
Sjostakovitsj led av depresjon, og flere historikere og venner av komponisten hevder at han ønsket å ta sitt eget liv etter å ha skrevet dette verket.
Selv uttalte han at verket ble skrevet til minne om ofrene for fascisme og krig, og han uttalte at han aldri klarte å høre det spilt uten å bryte ut i gråt.
Musikkritikere mener at verkets genialitet består i Sjostakovitsj ́ evne til å overføre individuell smerte til all menneskelig fortvilelse. Pinslene den kommuniserer er den tragiske, menneskelige smerten hos alle som har opplevd store tap, enten det er som følge av fascisme, krig eller personlig sorg. Strykekvartett nr. 8 er musikk skrevet med «hjertets blod».
Istid bak jernteppet
Mens det var kald krig mellom supermaktene i forrige århundre, var det istid for den frie kunsten bak jernteppet i øst.
Lista over straffeforfulgte kunstnere var uhyggelig lang etter at Stalin kom til makten i Sovjetunionen i 1924, og nulltoleransen for regimekritisk kunst var nådeløs.
Nikita Khrusjtsjovs «avstalinisering» etter maktovertakelsen på 1950-tallet bidro til en viss oppmykning, men bare litt – og ikke lenge.
Forfatteren Boris Pasternak fikk for eksempel ikke utgitt sin store roman Dr. Zhivago, som ble smuglet ut av landet og utgitt i Italia i 1957. Og da han ble tildelt Nobelprisen i litteratur året etter, ble Pasternak tvunget til å si ifra seg hedersbevisningen.
I 1963 falt temperaturen ytterligere, og i årene som fulgte ble det gjennomført rettssaker mot de regimekritiske forfatterne Josif Brodskij, Andrej Sinjavskij og Julij Daniel. Brodsky, som senere fikk Nobelprisen, ble forvist til Nord-Russland, mens de to andre dissidentene ble dømt til langvarige opphold i fangeleire.
Stille dissident
I denne perioden ble også flere av Aleksandr Solzjenitsyns bøker avvist av sensuren. Solzjenitsyn ble arrestert i 1945 for å ha kalt Stalin «han med barten» i et brev til en venn, og dømt til ti år i fangeleir, også kalt GULag.
I 1974 ble han fratatt sitt statsborgerskap og levde i eksil fram til 1994.
Sensuren gjaldt i høyeste grad også andre kunstnere, og ble ikke formelt avskaffet før de første årene av Mikhail Gorbatsjovs regjeringstid.
Dimitri Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist, men det har senere vist seg at han trolig var en stille dissident, både lojal med sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen. Han var blant dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.
Til tider skarpt kritisert og presset, men kom seg gjennom perioden uten fengsling.
Munter hyllest
Georg Philipp Telemann (1681-1767) var blant de mest anerkjente komponistene i sin samtid og en god venn av Johann Sebastian Bach i Leipzig, der han studerte på begynnelsen av 1700-tallet. Det var også der han grunnla University Collegium Musicum, hvor Bach senere ble dirigent.
I 1703 ble Telemann kunstnerisk leder ved operaen i Leipzig, og han komponerte rundt 20 operaer selv, i tillegg til mer enn tusen kirkekantater og svært mange andre komposisjoner.
På sine eldre dager gikk han tilbake til Cervantes bok Don Quixote og komponerte verket vi skal høre i kveld; Don Quixote Suite, en munter hyllest til romanen.
