Sjostakovitsj og Telemann

Kammersymfoni med Terje Tønnesen

Denne kammersymfonien står igjen som komponisten Dimitri Sjostakovitsj´ musikalske signatur, og han dedikerte verket til sitt eget dramatiske liv. Verket er det mest avholdte av alle Sjostakovitsj ́s kvartetter, og det ble senere arrangert for kammerorkester og omdøpt til Kammersymfoni i c-moll. I tillegg får du høre Don Quixote Suite av George Philipp Telemann.

Se info, datoer & billetter

Sjostakovitsj brukte bare tre dager på å komponere sin Strykekvartett nr. 8 i 1960, under en reise til Dresden.

Verket er det mest avholdte av alle Sjostakovitsj ́s kvartetter, og det ble senere arrangert for kammerorkester og omdøpt til Kammersymfoni i c-moll.

Storslått drama og dyp tragedie

Verket er en reise i storslått drama og dyp tragedie. Opprinnelig ble det skrevet til en film om den allierte bombingen av Dresden i 1945, men i stor grad er verket inspirert av Sjostakovitsj ́ egne problemer og tragedier.

Ikke bare var savnet av hans første kone stort, han begynte også å få problemer med å bevege sin høyre arm – et mareritt for enhver pianist.

I tillegg følte han at han hadde mistet sin integritet ved å melde seg inn i kommunistpartiet samme år, en handling han alltid hadde sverget på å unngå.

Skrevet med «hjertets blod»

Sjostakovitsj led av depresjon, og flere historikere og venner av komponisten hevder at han ønsket å ta sitt eget liv etter å ha skrevet dette verket.

Selv uttalte han at verket ble skrevet til minne om ofrene for fascisme og krig, og han uttalte at han aldri klarte å høre det spilt uten å bryte ut i gråt.

Musikkritikere mener at verkets genialitet består i Sjostakovitsj ́ evne til å overføre individuell smerte til all menneskelig fortvilelse. Pinslene den kommuniserer er den tragiske, menneskelige smerten hos alle som har opplevd store tap, enten det er som følge av fascisme, krig eller personlig sorg. Strykekvartett nr. 8 er musikk skrevet med «hjertets blod».

Istid bak jernteppet

Mens det var kald krig mellom supermaktene i forrige århundre, var det istid for den frie kunsten bak jernteppet i øst.

Lista over straffeforfulgte kunstnere var uhyggelig lang etter at Stalin kom til makten i Sovjetunionen i 1924, og nulltoleransen for regimekritisk kunst var nådeløs.

Nikita Khrusjtsjovs «avstalinisering» etter maktovertakelsen på 1950-tallet bidro til en viss oppmykning, men bare litt – og ikke lenge.

Forfatteren Boris Pasternak fikk for eksempel ikke utgitt sin store roman Dr. Zhivago, som ble smuglet ut av landet og utgitt i Italia i 1957. Og da han ble tildelt Nobelprisen i litteratur året etter, ble Pasternak tvunget til å si ifra seg hedersbevisningen.

I 1963 falt temperaturen ytterligere, og i årene som fulgte ble det gjennomført rettssaker mot de regimekritiske forfatterne Josif Brodskij, Andrej Sinjavskij og Julij Daniel. Brodsky, som senere fikk Nobelprisen, ble forvist til Nord-Russland, mens de to andre dissidentene ble dømt til langvarige opphold i fangeleire.

Stille dissident

I denne perioden ble også flere av Aleksandr Solzjenitsyns bøker avvist av sensuren. Solzjenitsyn ble arrestert i 1945 for å ha kalt Stalin «han med barten» i et brev til en venn, og dømt til ti år i fangeleir, også kalt GULag.

I 1974 ble han fratatt sitt statsborgerskap og levde i eksil fram til 1994.

Sensuren gjaldt i høyeste grad også andre kunstnere, og ble ikke formelt avskaffet før de første årene av Mikhail Gorbatsjovs regjeringstid.

Dimitri Sjostakovitsj hadde for det meste en karriere som kommuniststatens offisielle komponist, men det har senere vist seg at han trolig var en stille dissident, både lojal med sosialismen og kritisk til livsvilkårene i Sovjetunionen. Han var blant dem som lærte seg å overleve i et undertrykkende politisk system.

Til tider skarpt kritisert og presset, men kom seg gjennom perioden uten fengsling.

Munter hyllest

Georg Philipp Telemann (1681-1767) var blant de mest anerkjente komponistene i sin samtid og en god venn av Johann Sebastian Bach i Leipzig, der han studerte på begynnelsen av 1700-tallet. Det var også der han grunnla University Collegium Musicum, hvor Bach senere ble dirigent.

I 1703 ble Telemann kunstnerisk leder ved operaen i Leipzig, og han komponerte rundt 20 operaer selv, i tillegg til mer enn tusen kirkekantater og svært mange andre komposisjoner.

På sine eldre dager gikk han tilbake til Cervantes bok Don Quixote og komponerte verket vi skal høre i kveld; Don Quixote Suite, en munter hyllest til romanen.

Personvern og cookies

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer om dette under våre personvernvilkår. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.