Nord-Norges store romantiske komponist skrev ikke mindre enn fire operaer, og Klippeøerne var den siste av disse. Olsen kalte selv verket for sitt musikalske testamente, men lyktes aldri å få den storslagne operaen satt opp i sin levetid. Dermed ble manuskriptene liggende uten å bli satt opp, før vi i Arktisk Filharmoni nå gjør denne i en konsertant versjon. Det vil si at vi får høre både orkesteret, koret og solistene på scenen, men uten store kulisser og full scenografi.
Vi befinner oss om lag 3000 år tilbake i tid, i et ukjent øyrike langt til havs – en slags lykkelig paradisøy uten våpen, uten alkohol, uten kjøtt. I første akt råder freden og lykken, bortsett fra at øyas konge i et drømmesyn får vite at han skal bli øyrikets siste konge.
Dette vedvarer helt til det en dag kommer et skip med sjøfarere til øya. Det oppstår mistanke og konflikt blant befolkningen, men kongen går imot ypperstepresten og gudenes råd, og lar sjøfarerne komme i land. Det ser i første omgang ut til å gå helt fint, men ender med at skipets kaptein forelsker seg i dronningen på øya og røver henne med seg i skipet.
Kongen har imidlertid et hemmelig våpen i bakhånd, en «tryllebue» som alltid treffer det den skyter på. Det kongen ikke vet, er at buen også gjør alt den treffer om til stein. Når han så skyter sin første pil, blir ikke bare skipet, men også mannskapet og dronningen til stein – en «klippeø» ute i havet. I sin sorg skyter kongen også en pil mot seg selv, og dermed går det som det må gå.
Ole Olsen ville aldri fortelle hvor disse «klippeøerne» befant seg, men historien gir også assosiasjoner til legenden om Atlantis. Det har vært spekulert i om det kan være Rockall, vest for Skottland, eller om det kanskje er noen av øysamfunnene utenfor nordlandskysten. Hva som har vært i Olsens tanker forble en hemmelighet som han tok med seg i graven.
