Et menneskelig rekviem

Påskekonserten 2021 (Tromsø)

Franske Gabriel Fauré (1845-1924) hadde nok et mindre dystert syn på døden enn mange andre, og hans rekviem for to sangsolister, kor og orkester er kanskje den mildeste og mest trøstende dødsmessen som er skrevet.

Se info, datoer & billetter

Trøstende ateist

Selv om Fauré tjente som organist i Paris i mange år, var han åpen om at han var ateist, noe som må sies å være noe uvanlig kombinasjon i tiden han levde i. Som organist var død og begravelser en del av hverdagen, og det vokste frem et ønske om å gjøre noe annerledes for de som hadde mistet sine.

Derfor skrev han et rekviem, som i stedet for å opphøye det storslått religiøse og høytidsstemte, var laget for å trøste mennesker i sorg. Eksempelvis mangler verket den tradisjonelle Dies irae-satsen (Vredens dag), fordi Faurés oppfattelse av døden ikke hadde med vrede å gjøre.

Orkesterbesetningen er også noe for seg selv. Verket finnes i flere versjoner fra komponistens hånd, og her hører vi et orkester som består av to horn, harpe, orgel, og ei strykergruppe uten fioliner, med unntak av en solofiolin på én sats.

Elegant og ren stil

Fauré var aldri opptatt av det grandiose, han traktet ikke etter det dynamiske spennet i uttrykk man får med et fullt orkester, eller dramatikken man kan lage med en stor besetning. Han søkte mot det kammermusikalske, og skrev helst for mindre besetninger. For ham var enkelhet i uttrykket grunnleggende viktig. Han holdt seg altså bevisst unna den overdådige stilen, som lett kunne gitt han både mer anerkjennelse, berømmelse og penger, og gjennomdyrket heller sin elegante, rene stil.

Han kjennetegnes av melodisk balanse, rene klanger, små nyanser i klangfargene, og en spesiell bruk av harmonikk som har inspirert ettertidens komponister, heller enn virkemidler av storslagen karakter. De gangene han skriver kraftfullt og voldsomt blir det til gjengjeld ekstra mektig.

Han har på grunn av stilen sin blitt kritisert for å mangle dybde, for noen hadde åpenbart en oppfatning om at jo større og mektigere musikken var, jo mer verdi hadde den. Til tross for kritikken fra enkelte, ble han en av de mest innflytelsesrike franske komponistene av sin tid, og hans rekviem, som også ble spilt i hans egen begravelse, er stadig et svært populært verk.

Det mildere uttrykket, den humanistiske undertonen, den delikate stilen, og evnen til å være så ekspressiv uten å være overdrevent dramatisk, er med på å treffe mange følelsesmessig, uavhengig av erfaringen med klassisk musikk fra før, og har gjort rekviet til en stor publikumsfavoritt.

Alt jeg klarte å mane frem av religiøse illusjoner la jeg i mitt Rekviem, som dessuten er preget fra begynnelse til slutt av den ytterst menneskelige følelsen det er å ha troen på evig hvile. – Gabriel Fauré

Personvern og cookies

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer om dette under våre personvernvilkår. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.