Brantelid og Kluxen

Siste Mesterverk

Vi gleder oss over at den internasjonalt feirede cellisten Andreas Brantelid er tilbake hos oss – denne gang for å spille Prokofjevs Sinfonia Concertante. Sammen med vår sjefdirigent Christian Kluxen og symfoniorkesteret kan vi love en følelsesladd kveld med praktfull musikk, der vi også spiller de siste mesterverkene fra Lili Boulanger og Béla Bartók.

Se info, datoer & billetter

Vi åpner denne konserten svært sterkt og følelsesladd, med Lili Boulangers som døde bare 24 år gammel i 1918. D’un soir triste (Fra en trist kveld) var hennes farvel til verden, og hennes søster, den berømte dirigenten og komposisjonslæreren Nadia Boulanger, la verket bort til like før sin død i 1979.

Da verket ble offentliggjort, viste det seg at Lili hadde vært så syk da hun skrev det at de håndskrevne notene knapt var lesbare.

I 1912 deltok Lili Boulanger i den prestisjetunge musikkonkurransen Prix de Rome, men kollapset i sykdom under sin egen framføring. Året etter kom hun tilbake som 19-åring og vant komponistprisen, som første kvinne.

Lilis liv var preget av kronisk sykdom. Lungebetennelsen hun fikk da hun var bare to år gammel svekket immunsystemet hennes drastisk, noe som igjen førte til tuberkulosen hun døde av som 24-åring.

Senere har mange uttalt seg i store og varme ordelag om Lili Boulangers musikk.

− Hadde hun fått leve lenger enn bare 24 år, er jeg sikker på at hun hadde blitt en av Frankrikes største komponister, sa Oslo-Filharmoniens kunstneriske plansjef Alex Taylor om Lili Boulanger da orkesteret spilte et av hennes verker i 2016.

− Hun kunne blitt like stor som Debussy og Ravel, hun var allerede i ung alder på deres musikalske og kompositoriske nivå.

Gjennsyn med cello-stjerne

Super-cellisten Andreas Brantelid er blitt en nær venn av orkesteret, og vi ønsker ham hjertelig velkommen tilbake til oss.

Prokofjevs Sinfonia Concertante har det til felles med Lili Boulangers verk at verket ble ferdigstilt like før komponistens død. Faktisk fikk Prokofjev aldri høre det spilt i den endelige versjonen, som vi skal få høre i kveld.

Prokofjev hadde startet arbeidet med Cellokonsert i e-moll allerede i 1933 eller 1934, men etter en svært negativ mottakelse (som «uspillelig») da det ble urframført i 1938, trakk han verket. Ni år senere, i 1947, hadde den 20 år gamle cellisten Mstislav Rostropovich klart å finne en kopi av notene, og spilte det offentlig i en liten sal i Moskva. Prokofjev var selv til stede og hørte konserten, og Rostropovich foreslo at han kunne revidere verket.

Men før Rostropovich kom så langt som å ferdigstille revisjonen, hadde Prokofjev allerede skrevet en cello-sonate til den unge musikeren.

– Da jeg spilte denne sonaten av Prokofjev, begynte han straks å komponere Sinfonia Concertante, skrev Rostropovich i sine memoarer.

Da Sinfonia Concertante var publisert, ble Rostropovich´ navn hektet på fordi han hadde kommet med så mange ideer til solodelen av stykket og også assistert Prokofjev i arrangeringen.

Da Prokofjev omsider startet på revideringen av den omtalte og slaktede Cellokonsert i e-moll, omdøpte han det nye verket først til «Cello-konsert nr. 2», men etter enda en runde med endringer, ble den i 1952 til Sinfonia Concertante.

Verket viser, kanskje mer enn noe annet verk, fram alle celloens muligheter, og solist Andreas Brantelid er aktivt spillende så å si under hele stykket. Her skal Brantelid virkelig få vist hva han er god for.

Folkemusikk i orkesterdrakt

Også kveldens siste verk er blant komponistens aller siste. Béla Bartók er ansett som Ungarns største komponist ved siden av Franz Liszt, og en av de viktigste komponistene i det 20. århundre.

Bartók var svært opptatt av folkemusikk, og gjorde en enorm jobb med å samle folkemusikk fra Ungarn, Romania, Bulgaria, Moldova, Algerie og Slovakia. Folkemusikken preger mange av hans egne komposisjoner, og i tillegg var han inspirert av kjente komponister som Debussy, Stravinskij og Richard Strauss.

Da andre verdenskrig brøt ut, hadde han uttrykt så høylytt kritikk av nazistene og Ungarns allianse med Tyskland, at han nektet å holde konserter i Tyskland. Holdningene hans skapte store vansker for ham, og først sendte han manuskriptene sine ut av landet, før han motvillig flyktet til USA sammen med sin kone Ditta i 1940.

I USA følte han seg aldri hjemme, og selv om amerikanerne kjente ham godt som pianist, visste de lite om ham som komponist. Interessen for musikken hans var liten i hans nye hjemland, og han fant det vanskelig å komponere.

Ikke lenge etter ankomst New York, ble han syk, men det tok relativt lang tid før han fikk diagnosen leukemi. Men etter hvert som kroppen hans begynte å forfalle, fant han selv kreativiteten til å skape en rekke verk som har blitt stående som bautaer i musikkhistorien.

Blant dem er i høyeste grad verket vi får høre i kveld; Concerto for Orchestra, hans mest populære verk, som også ble et av de aller siste han skrev.

Bartók døde i 1945 og rakk aldri selv å høre det oppført i full versjon.

Personvern og cookies

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer om dette under våre personvernvilkår. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.