En fiolinbyggers besøk på Svalbard
Reisebrev av: Jens Stenz
Jo, Arctic Philharmonic sin andre Arktiske Kammermusikkfestival, som ble arrangert 6. til 10. juni i 2018. Bare det å ta sjansen på å lytte til kammermusikk av høy kvalitet i slike ekstreme omgivelser skjerper oppmerksomheten, slik at ens mentale grenser forflytter seg litt. Det er en fin unnskyldning til å reise så langt nord og til å utfordre sine indre grenser.
Bakgrunnen for at jeg har skrevet denne beretningen om mine opplevelser på Svalbard er at jeg kjenner en dyktig musikkanmelder – John Christianden – som var musikkanmelder i mer enn 50 år i Jyllands største avis. Han er i dag 85 år gammel, men på grunn av diabetes kan han ikke reise utenlands lengre. Så han ba meg fortelle om opplevelsene og konsertene på Svalbard.
Innflyvning til Svalbard. Foto. J. Stenz
Morgenmusikk
Det må tilføyes at man inkludert i billetten også fikk nyte musikalske innslag til hotellfrokosten. En morgen fikk vi oppleve en cellokvartett spille velkjente stykker. En annen morgen ble Bachs Partita nr 2 i D moll spilt av Oganes Girunyan, en armenskfødt fiolinist som i dag er konsertmester i Bodø. En fin måte å starte dagen på hotellet, hvor man forresten går rundt på sokkelesten siden sko er bannlyst innendørs på Svalbard.
Konsertene ble arrangert på flere forskjellige steder, både kulturelle og ikke-kulturelle. Temaet for programmet var «Changes», med henvisninger til de betydelige klimaendringene man opplever på Svalbard.
Hvis man vil ha sterke opplevelser må man flytte på seg, både geografisk såvel som mentalt.
Huset – konsertsted og gourmetrestaurant
Åpningskonserten fant sted i «Huset» – et kulturhus bygget i 1951. På åpningsprogrammet stod Griegs Holbergssuite og «Sommeren» fra Vivaldis Fire årstider. Den ble fremført med eksplosiv energi av Henning Kraggerud og Arktisk Filharmonis kammerorkester.
Jeg har sjelden sett maken til rå energi fra musikere i et kammerorkester…
Jeg har sjelden sett maken til rå energi fra musikere i et kammerorkester… eller jo, forresten. Hvis man finner et par klipp med The Who eller Jimi Hendrix fra Woodstock-festivalen i 1969. Kraggerud rykket ikke bare ut et par tenner, det var hele gebisset som for avsted!
Musikere fra Arktisk Filharmoni spiller på Huset. Foto: A. Peterson/AF
Deretter fikk vi høre et verk for to fioliner og orkester av den sjeldent oppførte svenske komponist Kurt Attenberg (sjekk om dette er rett, jeg tror det skal være Borgstrøm), Suite no. 3 med Eldbjørg Hemsing og Henning Kraggerud. Dette ble et virkelig spennende innslag.
Man slipper ikke unna Ole Bull når man er i Norge. «Et sæterbesøk», fremført av Eldbjørg Hemsing bekrefter at Norge er Norge, og at Norge er vidunderlig. Bulls musikk er kanskje av den litt mer lettbente typen, men fremført riktig gir det mening. Nordmenn og nordkvinner vet hvordan det skal serveres.
Lokalt samarbeid
Et av formålene med kammermusikkfestivalen er å bygge opp et samarbeid med lokale krefter på Svalbard. Dette kunne man høre i Mozarts «Ave Verum Corpus» sunget av Longyearbyens lokale sangkor, akkompagnert av kammerorkesteret.
Det hørtes så bra ut at permafrosten nesten smeltet, selv om det ikke ville være bra for klimaet, så er det i alle fall bra for vårt mentale klima å bli rørt av og til.
Så hvordan hørtes det ut? Det hørtes så bra ut at permafrosten nesten smeltet, selv om det ikke ville være bra for klimaet, så er det i alle fall bra for vårt mentale klima å bli rørt av og til. I tillegg gav disse dyktige musikerne en profesjonell master class-undervisning for de 6-7 fiolinelevene på Svalbards lokale musikkskole.
Gaver til Danmark
I de to store lavvoene som var slått opp ute på en øde slette, oppvarmet av store gassturbiner, fikk vi varm reinsdyrstuing, rødvin og lokalt øl. Sittende på reinskinn ble publikum revet med i et svingende og underholdende fyrverkeri av velspilt musikk. Danmark fikk en liten gave i form av en litt annerledes konsert. Danske folkemelodier og dansk folkedans ble arrangert av Den Danske Strykekvartett – Woodworks – som har gått sin seiersgang over det meste av den musikalske verden. Denne gangen ble musikken oppgradert til kammerorkester, noe som absolutt ikke gjorde skade. Tvert i mot.
Lavvo konsert utenfor Longyearbyen Foto: A. Peterson /AF
Musikken ble presentert med stor underholdningsverdi av Anders Melhus, fiolinist i Arktisk Filharmoni. I pausene hørte man lydene fra de arktiske fuglene, og jeg følte meg på et vis nærmere forståelsen av Einojuhani Rautavaaras «Cantus Arcticus», selv om akkurat denne ikke ble spilt.
Utenfor teltet stod en jeger med skarpladd rifle. Bare i tilfelle en av Svalbards 3000 isbjørner skulle få lyst til å ete en turist, under musikalsk ledsagelse.
Barentsburg
Den russiske byen Barentsburg var også involvert i kammermusikkfestivalen. Reisen dit ble gjort med en liten ferge blant 3-4 meter høye bølger i det iskalde arktiske hav. Underveis stoppen fergen ved en stor isbre, hvor vi enda en gang ble påmint om klimaendringene.
Mange av gjestene ble sjøsyke, men overlevde (undertegnede slapp fri fra sjøsyke ved å spise vafler og drikke kakao). Som belønning fikk vi en fornem konsert i kulturhuset i denne russiske gruvebyen. Russerne har en aktiv kullgruve, kanskje mer av politiske hensyn enn av nødvendighet? Kanskje samme årsak ligger bak den norske kullgruven som det fortsatt er liv i, selv om det virker helt latterlig. Spesielt i disse tider!
Konserten var med de to fiolinistene Eldbjørg Hemsing og Oganes Girunyan. Det var ny musikk komponert for to fioliner og en solosonate av Øystein Sommerfeldt, Sonata Saxifraga. Saxifraga er det latinske navnet på sildre, en liten blomst som blant annet vokser på Svalbard.
Eldbjørg Hemsing gjør seg klar til konsert i Barentsburg. Foto A.Peterson/AF
Man kan spørre seg hva pokker er meningen med å reise til verdens ende for å høre fiolinister i verdensklasse spille Prokofievs Op 56 Sonata for to fioliner? Slik jeg ser det er det nettopp dette det dreier seg om. Hvis man vil ha sterke opplevelser må man flytte på seg, både geografisk såvel som mentalt.
Konsert i kullgruven
Richard Strauss’ Metamorphosen ble spilt i forhallen til Kullgruve nr. 7. Den ligger høyt på en fjellside, 4-5 kilometer fra Longyearbyen. Rammene for konserten var brutale og rå. Omgitt av store gravemaskiner og skittent verktøy spilte musikerne intenst og virkningen var sterk. Det var noe destruktivt over kulissene, men det var nok også meningen.
Rammene for konserten var brutale og rå. Omgitt av store gravemaskiner og skittent verktøy spilte musikerne intenst og virkningen var sterk.
Strauss skrev verket mot slutten av andre verdenskrig, på et tidspunkt da han hadde sett det beste og fineste med den tyske kultur bli destruert av nazismen i dets vanhellige tegn. Ødeleggelsen av Opraen i Wien og andre kulturelle bygninger var noen av beveggrunnene til denne komposisjonen. Metamorfose betyr forandring og var derfor en fin match med festivalens tema «Changes».
Henning Kraggerud er primarius i Richard Strauss’ Metamorphosen i forhallen til Kullgruve nr. 7. Foto: A. Peterson/AF
Steinway i Arktis
I Longyearbyen kulturhus opplevde jeg noe som heldigvis skjer, selv om det skjer sjeldent. Nemlig Dvoraks klaverkvintett nr. 2 i A dur spilt av musikere i verdensklasse. Henning Kraggerud og Brynjar Lien-Schulerud på fiolin, Julia Neher på bratsj, Adrian Brendel på cello og Imogen Cooper på klaver. Heldig er det derfor at et ekte Steinwayflygel «bor» på Svalbard, og at det kommer opp en dyktig klaverstemmer fra Oslo til Svalbard.
Fantastisk avslutning
Festivalens avslutning bestod av en 7 retters meny servert på restauranten på «Huset». Det hele var flott krydret med en strykekvartett bestående av to musikere fra Tromsø og to musikere fra Bodø. Arktisk Filharmoni er jo basert i to byer, Tromsø og Bodø, og musikerne spiller ofte sammen. Sjelden har man hørt så tettspilt kvartettspill. Musikerne var Oganes Girunyan, Yuko Kawami på fiolin, Julia Neher på bratsj og Håvard Bilsbak på cello.
Isbjørn på flyplassen, utstoppet. Foto: J. Stenz.
Neste kammermusikkfestival på Svalbard er planlagt til februar 2020. Da vil det nesten være garantert at man får se nordlyset og det arktiske mørket. Men jeg forventer at musikken er av like høy kvalitet – og så kan man kanskje få lov til å se/høre musikken fra en helt annen vinkel?
Jens Stenz
Fiolinbygger, Aarhus
