Verdensstjernen Vikingur Ólafsson spiller med Arktisk Filharmoni i Tromsø og Bodø 1. og 2. september, og ser musikk som farger. Foto: Ari Magg - Deutsche Grammophon

Verdensstjernen som ser musikk som farger

Vikingur Ólafssen er ikke bare en av de mest ettertraktede pianister i verden. Han er også blant de aller hyggeligste. Og han har en romantisk historie på hjertet.

Det føles som et scoop av de sjeldne, det å få Vikingur Ólafsson hit. Et kjapt blikk på turnélista hans i høst viser at han skal spille i flere av de mest prestisjefylte salene i verden; Elbphilharmonie i Hamburg, Musikverein i Wien, Lincoln Center i New York, Royal Festival Hall i London er blant stedene på lista – og altså Kulturhuset i Tromsø og Stormen i Bodø.

Les mer om konserten og kjøp billett her

Og overalt hvor han spiller, lovprises han.

«Breathtakingly brilliant pianist», skrev presisjemagasinet Gramophone i Tyskland, mens Daily Telegraph i England har utnevnt ham til «The new superstar of classical piano» og BBC ga ham prisen for «Årets album i 2019».

Ser farger i musikk

Det kalles synestesi; fenomenet der sansene er mikset og noen kan «smake ord», andre opplever at ulike lyder eller bokstaver har egne farger, eller som ser ukedager eller måneder med spesifikke tredimensjonale plasseringer.

Vikingur har ikke bare absolutt gehør, han har også synestesi.

– Det er et rart tema å snakke om, for det er vanskelig å beskrive det med ord. Jeg opplever det jo bare, og det er som det er, smiler han.

– Bak deg på veggen henger det den røde jakka di og det er tonearten G for meg, og nå har jeg på meg en sort genser, som er C-moll. Og det er så mange variasjoner av dette; for eksempel er F blå, E er grønn, D er brun, A er gul og så videre.

Grønn himmel?!

– Hvis jeg skal prøve å forklare hva jeg mener, blir det virkelig vanskelig, og jeg kan like gjerne si at «slik er det bare», akkurat som at gress er grønt – og E er grønt. Det ligger sterkt inni meg, og sånn at det vært siden jeg var 5-6 år. Jeg husker at jeg ble sjokkert over at ikke alle har det sånn, og at andre som har synestesi har en helt annet fargekart enn meg.

– Kjenner du noen?

– Ja, jeg hadde for eksempel en pianolærer en gang som også har dette, og hun sa at F er rød, noe som var det rareste jeg hadde hørt, ler han.

– Og jeg sa til henne at hun like gjerne kunne si at himmelen var grønn og ikke blå! Så vi hadde en helt umulig debatt om dette – uten at noen vant.

Ikke som et filter

– For oss som ikke har dette; er det sånn at du ser fargene foran øynene når du spiller eller hører en toneart?

– Nei, hvis jeg for eksempel spiller en Mozart-konsert i A-dur, som jeg skal gjøre i Tromsø og Bodø, så er det ikke sånn at jeg får et gult filter foran øynene, men det er virkelig vanskelig å beskrive med ord… Altså, hvis jeg ser på et maleri som har mye grønt i seg, så føler jeg en sterk tilknytning til tonearten E, hvis du forstår? Det er bare noe som skjer. Men det skjer ikke når jeg spiller, for da er det så mange tonearter og akkorder på kort tid. Heldigvis, for da hadde jeg nok blitt gal… Men jeg jeg føler sterkt at hver toneart har sin egen karakter.

– Det er ikke slik at når du går på et kunstmuseum, så hører du masse musikk når du ser bildene?

– Nei, det er det ikke. Jeg assosierer, men det er ikke sånn at det påvirker så mye at det stopper meg eller får meg i en transe.

– Men er det til hjelp for deg?

– Ja, absolutt. For jeg tenker mye på farger når jeg spiller, og jeg liker nyanser av lyd, så måten jeg balanserer «paletten» på pianoet er fullstendig påvirket av dette. Noe av det bevisst og noe ubevisst. Jeg tror at når slik ting pågår i hjernen din, så er det nødt til å påvirke deg på en eller annen måte, men det er nok umulig å si eksakt hvor mye. Jeg kan ikke si at jeg spilte stykket akkurat sånn på grunn av dette, men det er så dypt i meg, akkurat som et DNA.

Som å se en blomst åpne seg

I Tromsø og Bodø skal Vikingur Ólafsson altså spille Mozarts Pianokonsert nr. 23 i A-dur.

– I det verket får synestesien virkelig sterk betydning for meg. Andresatsen er jo helt fantastisk vakker, og her blir det en nydelig gradering av blått og lilla, en veldig vakker farge for meg, og ekstremt trist også.

– La oss fortsette å snakke om stykket du skal spille her i nord. Hvordan vil du beskrive det?

– Når Mozart skrev i A-dur var han i et spesielt humør. Han gjorde det i flere av sine verk, og når du hører begynnelsen av dette tenker du at det er så vakkert at du nesten ikke kan tro det. Det føles som å se en blomst åpne seg eller å «inhalere» våren. Det er aldri tungt, alltid lett, som en begynnelse av noe vakkert. Som våren.

Berømt for sin skjønnhet

– Den første satsen har et veldig rørende andretema, som jeg alltid føler nesten er for personlig for en konsertsal, du har så lyst til å spille det hjemme med ved i peisen. Den andre satsen er jo berømt for sin skjønnhet, og blant det aller mest tragiske han skrev. Han skrev nesten aldri slik musikk, fordi han helt grunnleggende ville gi folk glede med musikken sin, både publikum på konsertene og til menneskene i livet hans. Slik var Mozart, det var derfor han nesten alltid skrev i dur, sier han.

– Men i dette tilfellet skrev han i moll, og det bringer nesten tårer i øynene dine når du hører det. Du går inn i deg selv, og det kan noen ganger frambringe minner om smerte fra fortiden, slik det gjør for meg som pianist og for mange som hører det. Det er virkelig sterkt.

Blir  berørt selv

– Påvirker det deg når du spiller, blir du beveget?

– Ja, veldig ofte. Noen ganger er det nesten ikke til å bære. Det er så vakkert. Det er alltid viktig for meg å gå dypt inn i materialet jeg skal spille, og da går jeg også inn i meg selv.

– Men så snur alt?

– Ja, for hvordan følge opp noe sånt som den andresatsen? Jo, han skriver den gladeste og mest lekne 3. sats som finnes. Det er som om gleden er så stor at den er helt ute av kontroll, og hele satsen er som en jam-session, som en stor fest.

Og for å sammenfatte:

– Det går fra det introverte til det ekstroverte, og så fortsetter det til noen som er veldig ensom i universet til noen som har et party på en klubb. Slik var også Mozart, han kunne være intenst personlig, men ville også veldig være en sentral del av samfunnet og miljøene han var i.

Romantisk historie

Vikingur Ólafsson var på én måte en del av musikkmiljøet selv før han ble født. Moren var pianolærer og faren komponist, og da de var studenter i Vest-Berlin, uten særlig med penger i en bitteliten studioleilighet de leide, tok de en stor beslutning.

En beslutning Vikingur mener var den mest avgjørende for hans liv, selv om den kom fire år før han ble født:

– De hadde lite penger, og da min farfar tragisk døde ganske ung i 1980, arvet de litt penger. Ikke mye, men litt, og i stedet for å bruke pengene sine på det mange andre gjør; kjøp av bolig, bil eller andre ting, tok de opp et lån i banken, la til den lille arven og reiste sammen til Hamburg for å kjøpe et Steinway-flygel på fabrikken der. Det synes jeg er en så utrolig romantisk ting å gjøre. De sa jo egentlig at musikk er viktigere enn leiligheter og andre ting. Musikk er ikke noe «i tillegg» for dem – det er en prioritet i livet, sier han.

– Det skjer ikke så ofte i dag at folk prioriterer slik?

– Nei. De var selvsagt radikale og «frie sjeler», så det var en del av det, men likevel, det var et sterkt «statement». I dag er de fleste mer kapitalistiske og konkurrerer med venner og alle andre om levestandard og -kvalitet, så det ville nok ikke skjedd nå. Men jeg er jo veldig glad for at de gjorde det, da, smiler han.

Alt kretset rundt flygelet

– Så flyttet de tilbake til Island og bosatte seg i en kjellerleilighet på mindre enn 40 kvadratmeter, og der sto flygelet og ruvet midt i leiligheten. Jeg delte rom med mine to søstre, og familiens – og min – verden kretset rundt det flygelet. Min mor ga undervisningen sin hjemme på det og min far komponerte på det. Og for meg var det en veldig vakker måte å starte livet på.

Ikke bare fikk pur unge Vikingur musikken inn med morsmelka, han tror den spesielle starten på livet har påvirket ham senere:

– Jeg er Steinway-artist nå, og var i fabrikken i forrige uke, faktisk. Da gikk det opp for meg at Steinway var det første pianoet jeg hørte i livet mitt. Og det tror jeg påvirker deg, at du allerede fra fødselen hører en så vakker lyd når du rører tangentene. Min mor fortalte meg at jeg alltid øvde «mykt», i stedet for å hamre på tangentene, som man gjerne gjør på et dårligere piano når man er barn. Jeg tror også det påvirker barns fantasi å ha så fantastiske instrumenter i huset.

Absolutt gehør

Han er også sikker på at all musikken han hørte hjemme påvirket ham på andre måter.

– Jeg tror at absolutt gehør er noe mange barn får når de er eksponert for mye musikk hjemme i en viss alder. Fordi jeg har det selv, tenker jeg ikke på det som noe veldig spesielt, for jeg tror det er noe du kan trene opp, og det er ikke noe «genialt» ved dette. Det finnes mange musikere som ikke er spesielt gode som har absolutt gehør. Eller, for å si det på en annen måte: Å ha absolutt gehør betyr ikke at du er en fantastisk musiker.

– Nå skal du til Tromsø og Bodø. Har du vært så langt nord før?

– Ja, jeg har vært flere ganger i Lofoten, hos min gode venn Knut Kirkesæther, som har gjort en stor jobb der, og liker meg så godt i den regionen. Jeg har også vært i Bodø, riktignok før Stormen kom, og jeg føler meg veldig hjemme i både klimaet og naturen. Jeg ser virkelig fram til å reise dit. Det er like vakkert som Island der, kanskje til og med vakrere. Og jeg synes Island er veldig vakkert.

Les mer om konserten og kjøp billett her

Personvern og cookies

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer om dette under våre personvernvilkår. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.